Oslo Flyveklubb
Småflyhavna
2007 Kjeller
Tilsluttet
Norsk Aero Klubb
Oslo Flyveklubb |
|
Tilsluttet |
 |
||||
|
In English |
Paul Davidsenav Arnfinn Christensen
Messerschmitt over Oslo-Jeg var sju år gammel da krigen startet, og forstod vel ikke så mye av krigens redsler. Jeg husker godt 9. april og de tyske flyene som landet på Fornebu. Jeg sto også på Brannfjell ved Ekeberg og så tyske fly komme inn over fjorden og bombe Kjeller. Og da jeg fikk se et tysk Messerchmitt jagerfly frese mellom tårnene på Rådhuset i Oslo, da fikk jeg virkelig opp øynene for flyging!-Når fikk du din første flytur?
-Etter at krigen var slutt tok foreldrene mine meg med til Fornebu og min første flytur i et fireseters småfly. Jeg satt med nesen klistret mot sidevinduet. Det var en fantastisk opplevelse. Jagerflyger
-Hvordan var det for en ungdom å komme til USA den gangen? -Det var fremdeles rasjonering i Norge, og USA var overflodens land. Jeg så med store øyne på all den avanserte teknologien som ennå ikke hadde kommet til Norge, og særlig på bilene! Etter hvert fikk jeg meg en 1950-modell Chevrolet ... -I februar 1955 var jeg ferdig utdannet jagerflyger, og ble overført til Gardermoen hvor jeg etter hvert fløy Thunderjet i 336-skvadronen. -Hadde du mange flotte flyopplevelser denne tida? -Det var jo moro å bore hull i lufta i tusen kilometer i timen med Thunderjeten! Men de flotteste opplevelsene hadde jeg vel i Nord-Norge. Jeg fløy Catalina sjøfly, og husker spesielt en flytur hvor vi fløy over skyene, badet i lyset fra solnedgangen. Flyet så ut som om det var laget av gull! En av mannskapet ropte: Flyet står i brann! -En annen gang utenfor Røst fløy vi i formasjon med en havørn. Den forsvant snart igjen, og skulle vel bare opp og sjekke at vi ikke var en rival ... -Om nettene fløy vi ofte i måneskinnet, og månen speilte seg i vann og elver. Det var en vakker opplevelse. Fra Thunderjet til Piper
-Og der ble du vel tatt imot med åpne armer? -Jeg husker mitt første møte med skolesjefen i Oslo Flyveklubb, Alf Gundestad. Han er nå flyhistorie. Jeg var vant til forholdene i Forsvaret, der det kunne være mye olje og møkk på Catalinaene jeg fløy. Derfor hadde jeg tatt på meg noen gamle filler til utsjekkturen. Ut av det nypolerte Piper Colt-flyet hoppet Alf Gundestad i nypresset uniformsbukse, hvit skjorte og slips! Flyet var så rent at man kunne slikke det innvendig. Men jeg fikk da utsjekken min ... -Var det ikke en overgang å gå fra de større Catalina-flyene til småfly? -Den første tiden hadde jeg en tendens til å "lande i 2. etasje", det vil si flate ut for høyt over rullebanen. Men snart begynte jeg å arbeide som instruktør i Oslo Flyveklubb, og tok over som skolesjef etter Alf Gundestad. Lære å fly - lære for livet-Likte du å være instruktør?-Det gav meg mye. Det var flott å oppleve hvordan usikre unge gutter og jenter kunne utvikle seg og vokse som mennesker ved å mestre flygningen. Men noen ganger kunne det være en tålmodighetsprøve. Noen ganger kunne jeg få lyst til å banke ferdighetene inn i hodet på eleven når han gang på gang gjorde det stikk motsatte av det jeg forklarte. Noen egner seg rett og slett ikke til å fly. Da gjelder det å forklare dem det slik at de kan slutte frivillig. -Hva må til for å bli en god flyger? -Skal du bli en virkelig god flyger, må du ha et medfødt talent. Men de aller fleste kan trene seg opp til å bli middels gode flygere. Likevel er det viktig å huske på at det ikke er en menneskerett å ha flysertifikat. -Gode flygere er helt vanlige mennesker. De overmodige passer ikke som flygere. Når du sitter der alene på din første solotur, har du bare deg selv å stole på. Opplæringen tar sikte på å lære eleven til å stole på seg selv. Men selv om du flyr solo og får sertifikatet, blir du holdt øye med og ledet videre av klubbens mer erfarne medlemmer. Klubben følger med deg! Alle vil før eller senere gjøre en alvorlig brøler og skremme vannet av seg selv. Hvis du overlever en slik opplevelse, vil du vinne stort på den. Du lærer deg hvor grensen for egen ferdighet går, du lærer deg forsiktighet og ydmykhet. Du lærer deg å planlegge flygningen med retrettmuligheter, slik at du aldri trenger å havne opp i et hjørne og få panikk. Oslo Flyveklubb - fra tyskerbrakke på Fornebu til Kjeller-I begynnelsen av sekstiårene drev Oslo Flyveklubb under kummerlige forhold i en tyskerbrakke der Braathen-hangaren ennå står i dag. Flyene våre stod på en grusplass, og grusspruten førte ofte til propellskader. Derfor presset vi på for å få et bedre område. Vi inviterte daværende luftfartsdirektør Willoch ut til Fornebu. Han fikk se endel av oss med feiekoster, og spurte hva vi drev med. Vi forklarte at vi på denne måten måtte ta skjeen i egne hender.
-På slutten av sekstitallet fikk vi overta store lokaler ved siden av Fred Olsen-hangaren. Norsk Aero Klubb eide disse lokalene, men leide dem til oss. Vi pusset opp, og fikk for første gang stort undervisningslokale, oppholdsrom, kontor og lager. På innvielsesfesten kom lufthavnsjef Kollerud. Han gratulerte oss med de nye lokalene og lovet at "her skal dere få bli i all evighet" ... -"Evigheten" varte til 80-årene. Da måtte vi ut fordi all småflyvirksomhet skulle samles på den andre siden av flyplassen. Vi flyttet sammen med Oslo Pilot Center og AOPA til Bobla, hvor vi rent midlertidig fortsatt holder til nå etter at Fornebu er stengt. -Tilværelsen har ikke vært lett etter at Fornebu stengte? -Jeg har vært med i flyplassutvalget i Norsk Aero Klubb. Lenge før Fornebu stengte, satt vi i møter med Luftfartsverket og Samferdselsdepartementet. Vi fikk vite at i god tid før Fornebu stengte, skulle forholdene legges til rette for småflytrafikken et annet sted. Men da Fornebu stengte, var ingen ting tilrettelagt. Småflymiljøet på Fornebu er spredt for alle vinder. Seks småfly står nå på Kjeller, sytten instrument-utstyrte fly står på Gardermoen, resten er fordelt rundt på andre flypasser i Sør-Norge. Kjeller har ingen utvidelsesmuligheter fordi vi må ta hensyn til den militære aktiviteten og omgivelsene forøvrig. Vi må håpe at de femtifem millionene som er avsatt for småflyvirksomhet i Gardermoen-prosjektet kan gi oss en brukbar løsning. Lufta er for alle!-Det er vel ikke til å komme fra at du må ha ganske god råd for å ha flyging som hobby?-Nei og atter nei! Flyging er ikke en rikmannssport. I Oslo Flyveklubb finner du et gjennomsnitt av den norske befolkningen. Også som transportmåte kan småfly utkonkurrere det meste. La oss si at du skal fra Oslo til Gøteborg og tilbake. Hvis du regner fire kroner kilometeren med bil og seks hundre kilometer strekning, koster bilturen to tusen fire hundre kroner. Med rutefly koster biletten kanskje ett tusen fem hundre kroner. Leier du fly gjennom Oslo Flyveklubb og flyr selv, koster ikke turen deg mer enn om lag tusen kroner! -Så hobbyflyging kan være til nytte også? -Javisst. I dag flyr Oslo Flyveklubb skogbrannvakt om sommeren. Denne ordningen startet i syttiårene. Vi gikk til skogforvaltningen i Oslo og Akershus og ba om å få en prøveordning. Etter mye om og men fikk vi det til, og i dag er ordningen permanent. Norsk Aero Klubb organiserer dette over hele landet, og fordeler oppgavene lokalt på klubbene. Spesielt utvalgte flygere får kurs, og med tilskudd fra staten kan de så fly brannvakt uten å måtte betale for flytimene. Men ingen får betalt lønn for denne tjenesten, det skal være en frivillig idealistisk innsats. I tørre somre oppdager vi flere skogbranner og får varslet i tide slik at brannvesenet kan dirigeres på plass og få brannen under kontroll. Vi har også deltatt i søk under redningsaksjoner. Flyveklubbene kan absolutt gjøre samfunnsnyttig arbeid! -Tidligere utførte vi også oppdrag for Forsvaret. I samarbeid med heimevernet tranporterte vi varer og personell og slapp ned beskjeder til mannskap i felten. Forsvaret hadde egne småflyavdelinger, for eksempel i Kristiansand hvor jeg var leder for denne aktiviteten gjennom flere år. Safety on board-Du er i dag flytryggingssjef i Oslo Flyveklubb. Hva innebærer dette vervet i praksis?-Jeg har overoppsyn med flyene og kontrollerer at de er i teknisk god stand. Men trygge fly er ikke nok. Jeg kontrollerer også at klubbens medlemmer gjør de nødvendige forberedelser før flyging og flyr sikkert. På klubbkvelder har jeg undervisning i flysikkerhet. Jeg prøver å skape holdninger for sikker flyging. -Har folk blitt mer skjødesløse med årene? -Vi har alltid slitt med holdningene til sikkerhet. Det er fremdeles noen som ikke følger reglene skikkelig. De går på akkord med været og vektbegrensninger, tar snarveier i planleggingen av flyturen. Det straffer seg før eller siden. -Har dere hatt noen alvorlige flyulykker i Oslo Flyveklubb? -Vi har hatt havarier, men ikke med dødsfall. Det værste havariet i min tid skjedde ved Arendal. Flygeren fikk et illebefinnende, og mistet kontrollen over flyet. Han overlevde, men det ble oppdaget at han hadde en svulst på hjernen. Han mistet flysertifikatet. Nok en gang: Det er ingen menneskerett å få fly! -En annen gang hadde vi en elev som takset ned mot rullebane 24. Han fikk klarering fra tårnet til "takeoff from intersection", det vil si krysset mellom taksebanen og rullebanen. Eleven misforsto, og gav full gass tvers over rullebanen og videre nedover taksebanen på motsatt side. Der kom en Convair Metropolitan rett mot ham. Eleven fikk luft under vingene akkurat tidsnok. Men da skrek tårnet ... -Hastverk før start er alltid en hemsko, bokstavelig talt. En gang skulle ett av våre medlemmer ta av. Han kom taksende, tok motorsjekken og ba om avgangsklarering. Tårnet klarerte ham, men lurte forsiktig på om han virkelig ville klare å lette med en betongkloss festet til halen ... -Har du selv opplevd farlige situasjoner i luften? -Ikke direkte farlige situasjoner. Men i Forsvaret hadde vi jo noen episoder. En gang drev vi lavtflygning i Thunderjet over Totak og Banak. Jeg satt litt løst fastspent, og da vi fikk plutselig turbulens, smalt jeg oppi canopyen. Det ble hull i hjelmen ...
-På denne tida var jeg ofte ergerlig fordi tårnet i Bodø ba all annen trafikk om å pelle seg unna når SAS skulle inn for landing. Men en gang fikk jeg revansj. Jeg fløy Catalina og hadde en motor som var litt røff, og ba om prioritert landing. Da var det SAS-maskinen som måtte gjøre venterunder over Fleinvær radiofyr ... -Jeg har lest at det er statistisk farligere å fly i småfly enn i rutefly? -Det er en sannhet med modifikasjoner. Det er jo mer opp til din egen innsats som flyger i småfly enn som passasjer i rutefly. Vi har et omfattende regelverk som er laget utfra erfaringer ved tidligere ulykker. Følger du disse reglene nøye, er du på den sikre siden. Personlig er jeg mer redd i bil på E6 til Trondheim enn i småfly på den samme strekningen.
Foregangsklubben OFK
-En tid hadde vi veldig mange elever på en gang i Oslo Flyveklubb, og dette gjorde belastningen stor for meg som skolesjef. Skolesjefen må jo alltid være tilgjengelig. Jeg skrev derfor brev til Luftfartsverket og ba om at det også ble gitt støtte til en stilling som assisterende skolesjef. Og i åttiårene ble denne ordningen plutselig gjort obligatorisk. Men det startet altså i Oslo Flyveklubb. Hangarprat-Du har fløyet i mange år, og har vel ditt favorittfly?-Som instruktør liker jeg Piper Cherokee. Det er et robust og snilt fly, nesten for snilt. Men folk lærer godt å fly på en Cherokee. Cessna 150 er også greit, men det er trangt og bråkete. Cessna 150 egner seg bedre til konkurranseflygning. -Har småflyene forandret seg mye gjennom årene?
-Egentlig ikke. Modellene har gjennomgått små kosmetiske endringer og fått litt sterkere motorer. Cessna sluttet jo å produsere småfly på midten av åttitallet, men har nå relansert modellene 172, 185 og 206 med større motorer som har direkte innsprøytning av bensin istedenfor forgasser. Designet er modernisert, men selve skroget og de aerodynamiske egenskapene er som før. -Kan ikke GPS bli en sovepute som får flygerne til å glemme enkel navigasjon uten avanserte hjelpemidler? -GPS er pålitelig. Likevel er det viktig at flygerne vedlikeholder kunnskapene i grunnleggende navigasjon. Du skal klare å ta deg frem i VFR-forhold med bare spritkompass, armbåndsur og regneskivecomputer. Så er intervjuet over. Jeg tar farvel med Paul Davidsen og løper ut i månenatta. Uten mørkeflygingsutsjekk, uten spritkompass og regneskive og med alt for få minutter igjen på armbåndsuret før togavgang fra Hauketo flyr jeg i lav høyde over holka og går inn for landing på perrongen idet sydgående tog åpner dørene. På togturen tilbake til Oslo tenker jeg over at flysikkerhet er et møysommelig arbeid som må gjøres om igjen og om igjen av alle oss som flyr og vil lære å fly. Paul Davidsen er en av dem som har bidratt vesentlig til å gjøre flygingen tryggere. Men det er som Paul Davidsen sier: I flyet har du bare deg selv å stole på. |
OFKs historie OFK-portretter OFK var der! |
Paul Davidsen tar imot meg i hjemmet sitt en måneklar vinterkveld på Hauketo. Fra stuevinduene ser vi over til det mørklagte Fornebu.
