Oslo Flyveklubb
Småflyhavna
2007 Kjeller

Tilsluttet

Norsk Aero Klubb

De gylne år: Drømmer, framgang og strid

[Til forrige kapittel]

Skal man se på årene fra 61 og framover er det like nødvendig med tilbakeblikk for å se hva som fikk oss til å tikke, drømme og hvilke visjoner vi hadde - framfor alt for fellesskapet og flygingen - hvorfor gledene ble så store og skuffelsene så dype. Vi brant av energi - vi ville noe.

Vi var unge under krigen, men jeg husker som det var i går - kondensstripene på himmelen, lyden av bombeflyene, jagerflyene samt summingen av Merlinmotorene på Mosquitoene der vi så dem angripe Viktona Terrasse. Vi følte dem som riddere på himmelen, djerve, dristige, noe åse opp til - noe å ligne. Det var en jagerflyger «i magen» på mang en gutt da! krigen sluttet og vi gikk fra Oslo til Fornebu, sto sammen med venner utenfor gjerdet og så på fly. Vi hadde en krone uken i lommepenger, vi sparte i 5 uker og turde gå innenfor og spørre om å få sitte på for en femmer. Jeg husker også den første flyturen. Det var flystevne på Fornebu og det var loddet ut en flytur med en Cub fra NAK. Jeg vant. Egil Sjølie var helten som fløy.

For oss var miljøet på flyplassen helt eksepsjonelt. Småflyene sto parkert på den gamle plassen og klubblokalet var et rom i en brakke der militærterminalen i dag er, og foran - rett mot plassen - var det satt opp et gjerde. Utenfor brakka sto en svær hersekasse og på den satt bestandig to unge sporty jenter og ventet på sine flammer. Nico som hadde en Auster og drev Telemark Flyselskap og så instruktøren i Oslo Flyklubb - Mjørud, han var så diger at når eleven i baksetet på Cuben skulle fly, hadde de ikke noe foroversikt. Inne i det lille klubbrommet sto et skrivebord og en stor ørelappstol, den var så nedslitt at det nesten ikke var noe skinn igjen på setet. Jeg har alltid oppfattet den stolen som kun forbeholdt veteraner og kan ikke huske jeg noengang turde å sitte i den.

Her holdt altså flygermiljøet til - det var som i paradiset, på toppen av alt kunne de til og med spise i den sirkulære restauranten på søndager, disse luftens gentlemen. Her hadde vi både Håkon Martinsen som bygde opp tid på Cub'en for å komme inn i SAS, og vi hadde flyklubben SERFO der Gofjell, Asbjørn Foss, Bjørn Næss og Arne Hollekim holdt til sammen med de andre som Sverre Helgesen, Kittelsen, Jullum, Salvesen, Thommes og Ingrid Flåtta. For ikke å snakke om NAK-guruen Sindre Hesstvedt. Jo, her var grobunn for entusiasme og tro på framtiden.

Framtiden - der begynte pv Bogstadvannet med SG-38. Mens vi ble trukket etter med bil så vi Gurnar Bakkes lyseblå Gronau Baby som det maksimalt uoppnåelige sammen med Haydn's Olympia - at det liksom gikk an!

Seilflyginger ble etterhvert konsentrert på Steinsfjorden og i påsken på Lillehammer, samt at det var sommerleir på Lier og på Haslemoer, der jeg i 53 fikk instruktørbeviset på seilfly. Fra da av og fram til 61 ble det Luftforsvaret og senere opphold i San Francisco med mye spennende flyging og grundig opplæring i klubbdrift. Jo - hjem i 61 ble mye ny lærdom og entusiasme (pluss en Cessna 140) bragt med i «kofferten».

15. januar 1959 ble konstituerende møte i Oslo Flyklubb holdt og vi fikk seil-, modell- og motor-flyseksjon underlagt et hovedstyre.

Til å begynne med hadde vi bare ett fly, Piper Cub (LN-BFW) og vi leser at i 195~60 fløy vi 298 timer og at antall starter var 2500. Det sies at aktiviteten var særlig stor da man fløy på ski fra Lilløkilen med opptil 20-30 starter i timen! Flyet hadde et havari i perioden, idet det ble taxet inn i er passasjertrapp.

[Til neste kapittel]

Oslo Flyveklubb 2001 * Webmaster * Redaktør