Oslo Flyveklubb
Småflyhavna
2007 Kjeller

Tilsluttet

Norsk Aero Klubb

Mindre flyvning - mer bakkeaktivitet 1972-1986

[Til forrige kapittel]

Oslo Flyklubb ble allikevel ikke oppdelt. Istedenfor reviderte man dagens klubblover gjeldende fra 1. januar 1972. Halvparten av flyklubbens 650 medlemmer sto da i motorgruppen, og av dem hadde omlag 70 gyldige sertifikater.

Oppslutningen om klubbaftnene og det sosiale samværet bedret seg betraktelig. Et godt klubb-miljø er dessuten viktig om nye medlemmer skal rekrutteres. Under første halvdel av 70-årene vervet da gruppen mange av sine yngre medlemmer på de årlige Ferie- og Fritid-utstillingene. Hyggelig samarbeid og arrangementer hadde man disse årene også med Norsk Flyhistorisk Forening (NFF) som har betydd mye for bI. a. bevaring av endel fly-kuriositeter i klubbens eie. Entreprenør Nils Skogen tok i sine mange perioder som formann stadig opp den dårlige kommunikasjonen og koordineringen flyklubbene og NAK imellom. Gode resultater ble oppnådd, men veien ble stadig lengre.

I løpet av det på så mange måter innholdsrike 1976, kjøpte gruppen inn Piper Warrior I LN-BGT, en modernisert og sprekere Cherokee-modell. «Golt Tango» skulle med fremtiden vise seg åbli en hyggig gjest hos flyverkstedene.

Norsk privat økonomi bedret seg betraktelig på begynnelsen av 60-tallet. Ingen bekymringer for olje og bensinmangelen som først gjorde seg gjeldende rundt '72. «Alle skal fly» ble det sagt og denne trenden utgjorde en «boom» innen skolingen. Etter åtte-ni år med gradvis økning i antall maskiner og flytimer, avtok skole-«boomen» i '71-72. Siden denne gyldne perioden har det årlige antall elever utdannet til A-sertifikatet ligget på ca. 10.

Men trangen til å utvide sine sertifikater til å gjelde andre former for flyvning har ikke blitt mindre, heller tvert om. Foruten ski-, sjø- og fjellflyvning, driver flere med instrument- og nattflyvning. Instrument-bevis krever endel timer i simulator, og dette har Braathens SAFE velvilligst hjulpet oss med.

Uheldigvis opplevde man tre havarier med Warrior BGT sommeren i forveien. Ikke før var maskinen teknisk klarert til flyvning etter to skader, ett ved taxing ut til rullebanen og ett under landing på Gardermoen, styrtet den ved Tromøy bru i nærheten av Arendal. Årsaken var at flyveren fikk et illebefinnende. Han overlevde, men på sykehuset fant legene en hjernesvulst. Til tross for betydelige skader ble flyet bygget opp igjen senere. Ikke så rart at daværende skolesjef Paul Davidsen og formann Tor Richvoldsen bleknet da de bladde opp på midtsiden i Agderposten og oppdaget klubbmaskinen liggende i tretoppene.

Til å ta seg av øket booking, administrasjon, telefon og renhold, ansatte gruppen igjen en kontordame, Randi Rasmussen. Noe lignende var forsøkt tidligere, i '72. Styret hadde nemlig hendene fulle. Havarier, oppussing av lokalene og 40års jubileum med fest og julebord på Grefsen restaurant.

Siste Heimevern-flyvning ble utført i 1972. Men Brannvaktflyvningene har helt siden starten tidlig på 60-tallet hatt stor betydning for motorgruppen. Gunnar Støltun, innehaver av et stort antall mesterskaps-seire, pokaler, gull, sølv og bronse, var sammen med Paul Davidsen foregangsmenn når det gjaldt igangsettelsen av dette.

11976 sto vi for overvåkningen av Akershus fylke sammen med tre andre flyklubber. Ruten har siden den gang kun med få unntak gått via Hurdalsjøen, Vorma, øyern, Hurumlandet og inn til utgangspunktet Fornebu. De interesserte medlemmene fører seg da opp på beredskapslister og går på vingene på tørre og brannfarlige dager. Det kreves et medlem som co-pilot ombord, til å operere mobiltelefon-sambandet med det lokale brannvesen og bistå med navigering og observasjon. Dette har gitt mange flyvende medlemmer flere gratis timer i loggen, ettersom alle utgifter betales av myndighetene. Ikke så rent få ulovlige bål har nok blitt slukket i hui og hast, når gruppens Piper suser over himmelen med «BRANNVAKT» tydelig skrevet under vingene.

Seilflygruppens lokaler på Hammersborg ble revet i 1977 og de holdt derfor sine sammenkomster hos oss i over to år. Medlemmene fikk dermed større kontakt og gikk til julebordet som én stor familie. Festkomitéen og kunstner Bjørn Næss i sjøflygruppen dekorerte Fornebu-lokalet, SAS overrakte spekemat og øl, mens de over 50 feststemte medlemmene med familie sørget for stemningen. Julefortellinger ble fortalt. Trompet og trekkspill i skjønn forening. Allsang og atter allsang, deretter danset det lystige laget seg inn til motorgruppens profesjonelle bardisk. Herfra siktet de siste seg nøye mot utgangsdøren først i de svært små timer.

Kokelimonkeposten (KP), til da seilflyvernes klubbavis, viet en hel side til festreferat dagen derpå. Med Kjell DahI som motorgruppens spalteredaktør kom da også denne delen av flyklubben inn i avisen fra og med våren 1978. Den skiftet da navn til Klubbnytt, deretter Flyposten, for så å få igjen det nokså omtalte Kokelimonkeposten.

Problemflyet LN-BGT solgtes omtrent samtidig, samt Cessna 150 LN-TVO som siden 1973 hadde stått så å si ubrukt. Etter å ha benyttet seg av en leieavtale med medlem Arve Caspersen, overtok gruppen hans Piper Warrior Il LN-NAO mens LN-PAL' av samme type kom inn fabrikkny. Det er dette søsken-paret som siden da har vært gruppens ryggrad.

Høsten 1978 ble det stadig brevvekslet og diskutert med Luftfartsverket, myndighetene og fly-klubbene på Fornebu, i håp om å få i gang dialog og forståelse seg imellom. Et problem som opp-tok småflyverne mye på den tid såvel som nå i 1986. Nemlig hvordan klubben ble betraktet som kundegruppe og hvorvidt lokalet på gamle Fornebu måtte rives og General Aviation-virksomheten (GA) samles på det populært kalte «Bobla»-området på Oksenøy-siden.

Et utvalg bestående av Hans-Petter Fure, Conrad Holm og Tor Richvoldsen oppnevnt på 70-årenes siste generalforsamling, gikk inn for å avsette 10.000 kroner av hovedkassens midler som en begynnelse på et eget «GA-fond». Pengene skulle være til innvestering i forbindelse med en sannsynlig flytting og opprettelse av et moderne GA-senter.

Klubbdrift har aldri vært noen lett oppgave, hverken økonomisk eller praktisk sett. Med stadig usikkerhet rundt spørsmålet om Oslos hovedflyplass og småflyene, fløy motorgruppen inn i 80-årene med dystre utsikter. Uten dagens ildsjeler ville neppe gruppen bestått i sin nåværende form.

Torleif Ringsaker, gruppens redaktør i Kokelimonkeposten, har gjort mye for å skape miljø og å dra i gang aktiviteter. Flymekaniker Erik Hægstad, teknisk ansvarshavende, som har behandlet og vedlikeholdt maskinene i mange år. Terje Aalby, dyktig og trofast kasserer i en årrekke.

1. mai 1984 lukket gruppen dørene i det velbrukte blå lokalet for siste gang, etter over sytten års tilværelse. Man slo seg ned ved småfly-miljøet ved «Bobla» med Oslo Pilot Center som nabo. Flyttingen foregikk ikke uten problemer. Mye byråkrati og negativitet fra Bærum kommunes bygningsråd førte til lange utsettelser. De fleste medlemmene husker vel allikevel det året som spesielt fargerikt med klubbens deltagelse på Norsk Aero Klubbs og Luftforsvarets gedigne flyshow på Gardermoen.

Fly-camping er et nytt fenomen som dukket opp tidlig på 80-tallet. Dette innebærer at medlemmene, ofte med bekjente, flyr til en liten gressflystripe og slår opp telt ved maskinen. Særlig populært har det vært å dra til Sylt på Helgolandskysten, Læsø og andre steder i det idylliske Danmark. Takket være medlem og flymekaniker Bjarne Hinholm som stilte sine bedre instrumenterte og raskere Piper-maskiner til disposisjon, lot dette seg gjøre uten å svekke skole-virksomheten med gruppens egne fly.

Like før 1985 var omme, ble det påbegynt forhandlinger med SAS Flyklubb om et samarbeide, der motorgruppen skal kunne disponere deres Cessna 152 Aerobat til aerobatic-flyvning og SAS' medlemmer kunne holde til i gruppens lokaler.

Oslo Flyklubbs motorgruppe har med 1986 nådd en milepæl og kan se tilbake vå hele 50 års flyvning. Gruppen har i løpet av den tiden utdannet over 500 menn og kvinner til flysertifikater. Det er logget mer enn 50.000 timer på motorflyene, noe som har ført til mange situasjoner og skapt gode historier. Det fortelles f. eks. om flyeleven som loopet på første solo-tur, og om instruktøren som stoppet Piper Colt'en på taxe-banen, klatret ut for å late vannet - mens det bak ham måtte vente et stort firemotor passasjerfly. Gruppen har vært foregangs på mange felter. Foruten samfunnsnyttig flyvning for Forsvaret, Heimevernet og Politiet, har medlemmene overvåket forurensnings- og isforholdene i Oslofjorden. I dag drives det aktivt Brannvaktflyvning og Redningstjeneste. Sosialt samvær, kameratskap og arrangementer betyr svært mye for en sikker og trivelig klubbdrift. Med 230 av Oslo Flyklubbs medlemmer bør motorgruppen ha store muligheter i de kommende 50 år.

Per HeIweg

[Til neste kapittel]

Oslo Flyveklubb 2001 * Webmaster * Redaktør