Oslo Flyveklubb
Småflyhavna
2007 Kjeller

Tilsluttet

Norsk Aero Klubb

Hva får Roald Øyen til å ta av?

av Arnfinn Christensen

-Når begynte flygerdrømmene? Du stod vel som så mange andre gutter på flyplassen med nesa mot gjerdet og drømte deg opp i flyene?

-Det begynte nok tidlig, ja. Da jeg skulle inn i militæret søkte jeg opptak som flyger, men jeg var under atten år og måtte ha foreldrenes underskrift, og den fikk jeg ikke! Så da gikk livet mitt en annen vei inntil jeg på midten av sekstitallet var blitt programsekretær i fjernsynets barne- og ungdomsavdeling. Sjefen min het Lauritz Johnson, og han mente at flyging måtte være et fint utløp for unge menneskers behov for spenning. Dermed fikk jeg jobben med å lage et fjernsynsprogram hvor vi fulgte en ung flygerelev fra han for første gang tittet på flyene til han var ferdig uteksaminert.

Instruktør i dette programmet var Paul Davidsen, og han ble også min instruktør da jeg kort tid etter tok mine første flytimer selv. Paul Davidsen var en veldig stødig og fin instruktør, og han er fortsatt flytryggingssjef i Oslo Flyveklubb.

-Hva syns du var vanskeligst under opplæringen?

-Vi fløy Piper Colt, en enkel maskin uten headset. Radioen satt i taket, og det var like nervepirrende hver gang om jeg hørte hva kontrolltårnet sa! Kommunikasjon mellom lærer og elev foregikk ved å skrike inn i øret. Så opplæringen var nok preget av pionerånden fra førkrigsårene.

De mest kritiske fasene under en flytur er jo avgang og landing. Det å lande presis, å treffe rullebanen akkurat på målet, å sette seg mykt på streken, det husker jeg var vanskelig.

Jeg husker forøvrig godt oppflygingen til eksamen sammen med Alf Gundstad. Han var en legendarisk flypioner, en av de første flygerlederne på Fornebu fra åpningen av flyplassen i 1939 og deltaker på polarekspedisjoner. Han var også min eksaminator fra Luftfartsverket, men han var så glad i å fly selv at han glemte oppgaven sin! -Nå skal vi ta en åttetallsmanøver, sa han. -Se her! Så gjorde han manøvren selv. -Ja, det var bra, sa han, og slik fortsatte hele eksamensflygingen!

-Hva har Flyveklubben betydd for deg?

-Da jeg var yngre var Flyveklubben et spennende sosialt sted med mange aktiviteter. Jeg fløy brannvakt i mange år, og var både deltaker og observatør på konkurranser uten at det ble noe særlig ut av det. Jeg husker verdensmesterskapet på Skien for ti-femten år siden, da var jeg observatør og lå i en grønn eng og skulle notere tidspunkter for overflyginger. Nå er jeg ikke så aktiv lenger, men det skyldes nok mer min egen livssituasjon enn Flyveklubben.

-Er flygingen mest for moro, eller har du også hatt nytte av den?

-Flygingen har absolutt vært til nytte. Når jeg skal reise og ikke er avhengig av å være presis fremme, bruker jeg alltid fly. Jeg bruker fly når jeg skal ut på befaringer i forkant av fjernsynsprogram.

-Men været stopper vel ofte en privatflyger?

-Det er klart, og blir det dårlig vær er det ikke annet å gjøre enn å snu. Men jeg tok også instrumentbevis og har fløyet endel i dårlig vær. Det ble imidlertid for krevende å vedlikeholde instrumentbeviset, for man bør fly regelmessig i skyer for ikke å bli stiv og anspent i vanskelige situasjoner. Likevel er instrumentopplæringen til nytte, for hvis jeg uforvarende kommer inn i dårlig vær så vet jeg nok til å komme meg ut igjen.

-Har du noen gang opplevd noe farlig på flyturene? Motorstopp, forgasserbrann?

-Nei, bank i dashbordet! Det verste jeg har opplevd er vindkast som har tvunget meg til å avbryte landingsrunden og gå rundt. Vinden kan være plagsom, særlig i fjellheimen, og særlig for passasjerene som jo er passive og ikke har den samme følelsen med flyets bevegelser. Det var vind som en gang fikk resten av familien til å si at nå er det nok, nå vil vi ikke være med lenger!

-Så familien er med deg opp i lufta?

-Minus min kone ja, men resten av familien er med. De synes det er kjempeartig.

-Hva liker du best ved flygingen?

-Jeg har sans for å navigere nøyaktig. Jeg liker å forberede flyturen, sørge for å holde riktig høyde, melde meg riktig, følge innflygingsmønsteret. Akrobatflyging har jeg ikke mage for lenger og ikke synes jeg det er så spennende heller.

Dessuten gir jo flygingen naturopplevelser. Når det er helt stille ved solnedgang og jeg flyr over fjellene på tvers av Norge og ser snødekte fjelltopper, da føler jeg meg som flygerpoeten Antoine de Saint-Exupéry ...

Oslo Flyveklubb 2001 * Webmaster * Redaktør