Oslo Flyveklubb
Småflyhavna
2007 Kjeller

Tilsluttet

Norsk Aero Klubb

13. leksjon: Høst over Krokskogen

[Til dagbok-forsida] [Forrige time] [Neste time]

Den våteste høsten i manns minne begynner å gå meg på nervene. Desto heldigere for meg at jeg klarer å ta igjen noe av det forsømte med to timer på en uke! Men Fagernes er ennå bare et fjernt mål mellom skydottene.

Instruktøren min spør om jeg har prøvd soft-field take-off, og jeg tror først han mener "short-field". Men dette er to forskjellige øvelser. En "soft-field" er for eksempel en gressbane der hjulene kan synke nedi hvis flyet stopper opp. Soft-field take-off innebærer derfor at flyet skal holdes i fart hele tiden. Vi glir rett fra taksing til take-off ute på rullebanen med flaps to hakk nede. Straks vi er i lufta ved litt over 50 knop skal vi flate ut og fly lavt over rullebanen mens vi samler fart, den såkalte "ground-effect"-flygingen. Først ved 65 knop begynner vi å stige videre på hastigheten for brattest stigevinkel, den såkalte Vx. På en kort rullebane gjelder det å komme seg over hindere i enden av rullebanen! Jeg drar for hardt i rattet, og instruktøren må presse meg ned igjen. Typisk begynnerfeil - redd for bakken både ved start og landing!

Vi kommer høyere opp, og jeg lar farten gradvis bygge seg opp mot største stigehastighet per tidsenhet, den såkalte Vy ved 70 knop, samtidig som jeg drar inn flapsen og trimmer for normal stigning. Nå skal vi for første gang vestover - jeg gleder meg alt til å fly over kjære, gamle turtrakter i Nordmarka.

Vi flyr over Maridalsvannet, og stiger til 3000 fot, fordi undersiden av TMA, det kontrollerte terminalområdet omkring Gardermoen, går høyere her i vest. Dessuten bør vi holde god høyde over Nordmarka for å la turgåerne i fred. Vi småflygere flyr på nåde i disse traktene ...

Der skimter jeg Ullevålseter, vårt rapporteringspunkt. Jeg melder fra til tårnet.
-Kjeller Aerodrome, Lima November Papa Alpha Lima, passing Ullevålsæter at 3000 feet, heading west for Steinsfjorden.
-Lima Alpha Lima, roger, so long.

Folkene i Kjeller-tårnet høres alltid så hyggelige ut, tålmodige og greie. Ingen fare å dumme seg litt ut der, selv om jeg naturligvis gjør mitt beste for å snakke klart og konsist på flyradioen. Men utålmodige og ekle flygerledere kan nok skape farlige situasjoner ved å gjøre uerfarne flygere nervøse. Det har folkene i tårnet tydeligvis tatt konsekvensen av.

Vi flyr over Nordmarka i et sølvgrått høstlys med tynne skylag over oss. Det er ikke så lett å kjenne igjen vannene som jeg trodde på forhånd. Jeg er nok for travelt opptatt med å fly. Snart er vi over Krokskogen - og de bratte skrentene ned mot Steinsfjorden. Der gjør vi utkikk etter trafikk fra Eggemoen, og så får jeg øve videre på "side-slips". Denne gangen syns jeg det går litt lettere enn forrige gang. Det vanskeligste er fortsatt å gli over fra den ene siden til motsatt side uten å vingle for mye sidelengs.

Så øver jeg meg på å sirkle over ei lita øy ute i Steinsfjorden. Vi er ikke langt fra Helgelandsmoen - der jeg gikk rekruttskolen for over tjueseks år siden. Du verden - tjueseks år seinere og noen tusen fot høyere, men innerst inne er jeg den samme ...

Øya er dekket av skog, og midt på øya ligger en bondegård i en lysning. Den bondegården ante jeg ingenting om den gangen for tjueseks år siden. Skal tro hvem som bor der nede og hva de gjør akkurat nå? Hører de fjern flydur, tro? Oppe fra lufta får du se nye og overraskende steder, du ser de store linjene og de bittesmå detaljene i landskapet på en gang. Kanskje det er derfor jeg elsker å fly - fordi det gir meg en følelse av oversikt, bokstavelig talt?

Kretseøvelsen er en trening i å holde posisjonen over et hull i skyene, et hull jeg kanskje er avhengig av for å kunne komme meg trygt ned igjen. Denne øvelsen går riktig bra. Det er merkelig hvordan enkelte øvelser glir nesten helt smertefritt unna, mens andre gjør meg fiklete og fomlete. Kan det være sånn at de øvelsene jeg tror er vanskeligst også blir vanskeligst?

Så får jeg øve på "steep-turns". Dette er svinger på førtifem grader, og jeg må dra ganske hardt i stikka og gi på ekstra turtall. Jeg kjenner tydelig G-kreftene, og det er merkelig at femten ekstra grader fra tretti til førtifem grader kan bety så mye for opplevelsen av svingen.

Vi gjør oss ferdig med øvelsene, stiger til fire tusen fot og flyr østover igjen. Det er deilig å bare være underveis, la flyet fly seg selv og prate om løst og fast mens åsene og vannene i Nordmarka glir forbi under oss.
-Nå er det du som flyr, du som har kontrollen. Du henger ikke lenger etter flyet, sier instruktøren. Jeg skjønner godt hva han mener og storkoser meg.

Vi kommer inn mot Varingskollen. Jeg svinger mot høyre og melder fra til Kjeller at vi er over rapporteringspunktet Nittedal. Så glir vi inn på en lang finale mot rullebane 12. Det er litt sidevind, og instruktøren må hjelpe meg det siste stykket ned. Vel vel, så har jeg litt igjen før min første solo, da ...

[Til dagbok-forsida] [Forrige time] [Neste time]

Oslo Flyveklubb 2001 * Webmaster * Redaktør