Oslo Flyveklubb
Småflyhavna
2007 Kjeller
Tilsluttet
Norsk Aero Klubb
Oslo Flyveklubb |
|
Tilsluttet |
 |
||||
|
In English |
Tredje leksjon: Opp og ned og trill rundt over Nesodden[Til dagbok-forsida] [Forrige time] [Neste time] Litt over en uke etter første flytime, og været er likedan: Steikende sol og godlynte skydotter. Jeg har i all hast skaffet meg en ny instruktør, for den forrige dro plutselig avgårde til Algerie for å fly oljearbeidere med Twin-Otter. Jeg begynner å forstå at instruktører flest er unge menn som samler flytimer for å få trafikkflygerjobb. Det kan ikke være like spennende å bære over med de samme trøtte nybegynnerfeilene hos stadig nye kull med forventnigsfulle men klønete elever. Eller ... kan det? Etter en lynrask kikk på den lange rekka med mapper fulle av bestemmelser og informasjon fra Luftfartsverket får jeg overrakt et småflykart over Kjeller, og så tar vi med flydokumentene ut i solskinnet. Der står LN-NAG og venter på oss. Jeg får lære utvendig inspeksjon, men instruktøren ber meg legge vekk den lange sjekklista. Vi kikker inni hengslene til ror og flaps, og ser at alle skruer sitter på plass. Vi drenerer bensintankene for fuktighet, kikker inni motoren på begge sider og kontrollerer flere punkter enn jeg klarer å huske på en gang. Jeg trenger nok sjekklista hvis jeg skal huske alt dette på egen hånd ... Jeg blir forbauset over hvor enkel flymotoren virker. Få deler, sterkt og solid bygget, lett forståelig. Doble tennplugger og magneter som virker uavhengig av det elektriske anlegget for øvrig. Jo, jeg føler meg ganske trygg på denne konstruksjonen. Jeg får også kikke inn bak bagasjerommet i hulrommet i flyhalen. Der går wirene fra ratt og pedaler til rorflatene. Mitt og instruktørens liv henger i de tynne ståltrådene ... Jeg spenner meg fast og går gjennom sjekklistene. Rorene helt inn, til siden og ut ... Så mye å passe på, så mange små brikker som skal falle på plass! Og ennå har jeg ikke snakket en eneste gang på flyradioen. Tårnet er stengt for ettermiddagen, så instruktøren melder fra til de andre flyene som er ute. Endelig har vi svingt opp i enden av bane tre-null, som altså peker nøyaktig i kursretning tre hundre grader, det vil si mot nordvest. Jeg gir gass, men akk så altfor forsiktig. Raskt inn med gassen, sier instruktøren, og motoren brøler optimistisk. Det er litt sidevind, så flyet skjener ut mot sida av rullebanen. Instruktøren hjelper meg litt, og så er vi i lufta. Vi skjener videre, snart for høyt med nesa, snart for lavt. Jeg trimmer febrilsk, og omsider stabiliserer farten seg på 90 knop. Og som om det ikke var nok - enda en sjekkliste! Fem hundre fot over flyplassen svinger vi mot venstre med kurs for Flateby, meldepunktet i nordenden av Øyeren. Vi stiger videre til to tusen fem hundre fot, og kiler oss opp mot undersiden av terminalområdet for Gardermoen. Går vi høyere, så kommer vi inn i kontrollert luftrom, og her har vi ikke lov til å være uten klarering. Instruktøren gjennomgår prosedyrene for nedstigning og oppstigning. Først går vi ned til femten hundre fot. Gassen tilbake til 1500 omdreininger, trim nesa for flukt rett fram mens farten stadig blir lavere. Ved sytti knop daler LN-NAG tungt og dorskt nedover med riktig synkehastighet. Etter å ha flatet ut og gjenvunnet farten skal vi oppover igjen - nesa oppover og full gass. Jeg trimmer og trimmer til farten har sunket til 90 knop, som gir oss størst stigehastighet per tidsenhet. Jeg flater ut litt for seint, og vi kommer inn i Gardermoen terminalområde. Ned igjen! Jeg begynner å bli svett ... Så flyr vi ut over Bunnefjorden og Nesoddlandet, og skal øve på trettigraders-svinger. Det går rimelig greit så lenge jeg får beskjed om å sving nitti grader til venstre eller høyre, men så ber instruktøren meg om å fly kompasskurs 270 grader. Jeg glemmer at kompasset svinger motsatt retning av det man vanligvis skulle tro, fordi jeg ser kompasshjulet fra baksiden, og går mentalt fullstendig i spinn. Landskapet utenfor blir også fullstendig forvirrende. Så lett er det å vippe en nybegynner av pinnen ... Endelig får jeg etablert meg på rett vestlig kurs med retning mot Leangen i Asker, og får øye på et sjøfly som kommer fra høyre på tvers av oss noen hundre fot lavere. Jeg peker på flyet, og får ros for oppmerksomheten. Kanskje det er håp likevel ... Vi øver videre på svinger, og av en eller annen grunn går høyresvingene bedre enn venstresvingene. Jeg spør instruktøren hvorfor det er slik. Han vet ikke - slikt varierer fra elev til elev. Det er vel bare jeg som er litt høyrevridd. Jeg har min fulle hyre med å kontrollere svingene. Ballen i krengeviseren dingler fra side til side istedenfor å ligge pent i midten. Flyet stiger og synker, og krengningen blir større og mindre. Men instruktøren er tålmodig, og ber meg merke hvor horisonten er foran dashbordet i riktig høyre og venstresving. Så holder han for instrumentene og ber meg svinge uten å se på dem. Og nå går det faktisk litt bedre! Kanskje Luke Skywalker-metoden har noe for seg - "trust your feelings"! Vi svinger nordover mot Kjeller igjen, og jeg skal få lov til å annonsere på flyradioen for første gang. Vi går gjennom hva jeg skal si, og jeg tar en perfekt generalprøve. Men perfekte generalprøver gir lusne premierer! Vi får dårlig tid til sjekklister for nedstigning, downwind og approach, alt for dårlig tid til at jeg greier å henge med. Jeg tror jeg må lære de sjekklistene på rams. Det er fortsatt sidevind, og instruktøren lar meg få holde hender og føtter på kontrollene for å kjenne hvordan han manøvrerer. Vi synker bratt nedover mot rullebanen, og nesa peker litt inn i vinden for å motvirke avdriften. Men vi kan jo ikke lande med nesa på skrå, så like før hjulene treffer bakken krysser instruktøren kontrollene: Pedalene med vindretningen og rattet mot! Slik treffer vi bakken med nesa i fartsretningen, men hjulet mot vindretningen nederst. Instruktøren snakker løst og avslappet, og vrikker seg lekkert ned på asfalten med små justeringer. Tenk om jeg en gang klarer å bli ett med flyet på samme måte! Flytimen er over, og det er jeg egentlig ganske glad for. Jeg er sliten av alle utfordringene. I bilen på vei hjem tenker jeg over hvor forskjellig det er å styre med fast hjulgrep mot en vei i forhold til å vri og vrenge seg fram gjennom mer eller mindre lunefulle luftstrømmer. Så mye mindre presist det er å styre et fly! Og så mye vanskeligere! Men også så mye morsommere - og en gang vil jeg kanskje til og med opparbeide nok rutine til å kunne nyte utsikten ... [Til dagbok-forsida] [Forrige time] [Neste time] |
Utdannelsen Skoleflyene Teori Praksis Kontakt skoleavdelingen Elevdagbok |