Oslo Flyveklubb
Småflyhavna
2007 Kjeller

Tilsluttet

Norsk Aero Klubb

20. leksjon: Ingen solo

[Til dagbok-forsida] [Forrige time] [Neste time]

Jeg ble ikke altfor skuffet. For jeg klarte det ikke. Den glade vordende solist steg opp i klar vårlig luft på den fineste februardagen hittil - og landet sliten og slukøret fire timer seinere. Det var som om NAO var litt lei seg sammen med meg - den dumpet tungt nedpå bane 30 og putret sørgmodig bort til bensinpumpen.

Det hele startet lovende - om enn med litt uventede utfordringer. Jeg skulle ikke bare fly solosjekk - jeg skulle først fly til Torp, for der ventet en av OFKs andre instruktører på skolesjefen for å ta LPT-2. Jeg tok utfordringen på strak arm, og flyværet var strålende. Vi fløy via Flateby mot Son, der vi entret kontrollsonen til Rygge og fikk tillatelse til å fortsette til Jeløy og over mot Borre i Vestfold. Derfra ble vi klarert til Ravnøya øst for Torp og landet i god behold.

Jeg satt i baksetet under LPT-2-testen, og fulgte med så godt jeg kunne. Dette skulle nok gå bra!

Men det gikk ikke bra. Vi fikk tillatelse fra tårnet på Torp til å ta noen touch-and-gos først, sånn at skolesjefen kunne se hva jeg dugde til. Men da startet svettekuren. Alt jeg gjorde var galt. Jeg svingte crosswind for tidlig, jeg fløy for høyt, jeg brukte for mye motor, jeg svingte til final for tidlig og flatet ikke riktig ut. Om igjen, nytt forsøk. Men etterhvert lot jeg meg vippe fullstendig av pinnen. Jeg mistet troen på min egen dømmekraft, og ble bare en slags levende og lite pålitelig servostyring som reagerte etter beste evne på den stadige stømmen av korreksjoner fra skolesjefen. Etterhvert tyknet trafikken på Torp til, og vi svingte ut over fjorden mot Rygge for å prøve der.

Det gikk ikke bedre. Og selv om jeg var oppspilt og fortsatt følte meg på alerten, begynte nok all flygingen å tære på. Jeg ble mer og mer slomsete - og så begynte det å gå opp for meg at det jeg trodde skulle bli min fineste flydag skulle ende uten elevbevis. Ingen stor tragedie akkurat, og jeg fikk forsikringer om at dette kom til å gå bra til slutt, men jeg følte meg litt tåpelig etter så mange timers flygning til liten eller ingen nytte.

En hyggelig med-elev ringte samme kveld og trøstet meg vel og lenge. Instruktøren likeså. Varmende med så mye omsorg på en litt trist dag. Men allerede tirsdag neste uke legger jeg dette bak meg og flyr trøstet og trøstig videre med min alltid like tålmodige instruktør. Men jeg gruer meg allerede til neste solo-utsjekk.

[Til dagbok-forsida] [Forrige time] [Neste time]

Oslo Flyveklubb 2001 * Webmaster * Redaktør