Oslo Flyveklubb
Småflyhavna
2007 Kjeller

Tilsluttet

Norsk Aero Klubb

En i og en prikk

[Til dagbok-forsida] [Forrige time] [Neste time]

Jeg kan snart skaffe meg klippekort på Rygge. Med Kjeller stengt for touch and go på grunn av byggearbeider på Åråsen stadion har jeg blitt godt kjent med flyplassen ved den vakre Vansjø.

Og på merkelig vis har jeg de to siste timene klart å få til landingene igjen. Der jeg før vinglet og vobblet over rullebanen setter jeg meg nå pent nedpå. Hva har skjedd? Jeg aner det ikke, og det gjør meg urolig. Erfaring har på mystisk vis lagt seg pent på plass i ryggraden min og sender riktige signaler ut til hender og føtter i de siste sekundene før utflating. Men tenk om jeg får enda et tilbakefall? Aldri hadde jeg ant at jeg skulle streve sånn med dette. Forhåpentlig vil jeg om ett år smile av det jeg her skriver og se at jeg kjempet mot vindmøller. Sidevindsmøller.

Kanskje finnes det likevel en slags forklaring på bedringen. Instruktøren min tok seg nemlig god tid til å forklare virkningen av det som kalles "ground effect" eller bakke-effekt. Når flyet svever mindre enn to-tre meter over bakken, vil lufta på oversiden av vingen presses ned i bakkant og suges fram igjen på undersiden av vingen. På denne måten svever flyet på en "luftpute" som stabiliserer og bedrer løftet. I sidevind gjelder det å komme seg ned i denne bakke-effekten. Der roer alt seg ned. Da jeg prøvde dette i neste flytime på Rygge, merket jeg hvor god bakke-effekten er å støtte seg på de siste sekundene av utflatingen.

Noe annet som også hjelper meg, er at resten av flygningen er i ferd med å bli rutine. Jeg har lært meg sjekklister for climb, descend og downwind utenat og klarer nå å gjennomføre landingsrunden uten å måtte løpe etter meg selv for å rekke alle de faste gjøremålene. Før takeoff noterer jeg tidspunkt, så trimmer jeg til 80 knop. Ved 500 fot leser jeg climb-sjekkliste:
Flaps - up / Mixture - rich / Speed - 90 knots / Power - 2450 / Fuel pump - off
Jeg har byttet om rekkefølgen på speed og power selv fordi jeg syns det er mer logisk å øke farten før jeg reduserer turtall. Så trimmer jeg på nytt til 90 knop, tar utkikk og svinger crosswind omtrent 800 fot over flyplassen. Jeg fortsetter å stige til 1000 fot over flyplassen, tar utkikk og svinger downwind. Når jeg er i 1000 fot, det vil si "pattern altitude", reduserer jeg turtall til 2300, trimmer flyet til vannrett flukt og tar descend checklist:
Fuel - fullest tank / Magnetos - both/ Mixture - enrich / Carb heat - checked and cold
Så kaller jeg opp tårnet og ber om klarering for touch and go. Straks etter klarering tar jeg downwind checklist:
Fuel - fullest tank / Fuel pump - on / Engine instruments - normal
Noen sekunder før jeg har vingen utfor touchdownpunktet setter jeg på forgasservarmen for å utnytte varmen fra fullt turtall til å smelte eventuell is. Ved touchdownpunktet reduserer jeg turtall til 1500, sjekker at hastigheten er i det hvite området og setter ut ett hakk flaps. Så drar jeg i høyderoret for å holde konstant høyde til hastigheten er nede i 70 knop. Da senker jeg nesa på flyet, trimmer for 70 knop og lar flyet dale 200 fot. Så tar jeg utkikk, svinger base og setter ut to hakk flaps. I svingene gir jeg litt ekstra motor og passer nøye på at ikke farten daler. Disse svingene bør helst ikke være over 25 grader. Etter ny utkikk svinger jeg til finalen, og hvis jeg er litt skjevt på prøver jeg å sideslippe meg innpå senterlinja samtidig som jeg justerer sideslip utfra sidevinden. Jeg prøver å ligge litt på vindsiden av rullebanen i forhold til senterlinja, sånn at jeg har litt å gå på ved et plutselig vindkast. Så er det bare å sikte seg inn på et punkt om lag 50 meter foran touchdownpunktet, justere farten med høyderoret og gjennomsynkningen med motor. Skjønt, "bare"? Her kreves full konsentrasjon, og det er denne delen av flygningen som ennå gjør meg nervøs. Det gjelder å komme seg ned i den velsignede bakke-effekten. Som en myk madrass av rolig luft ligger den og venter på meg et par meter over bakken. Der nede lar jeg flyet falle til ro, tvinger nesa rett fram med bestemt rudderbruk og lar flyet lande av seg selv når farten er blitt lav nok. Puh - det gikk bra denne gangen også.

Dette gikk bra, sier instruktøren. Forrige gang tok vi "i'en", og denne gangen satte vi prikken over "i'en".

Men vil det gå bra førstkommende tirsdag? Da skal jeg opp til ny solo-utsjekk. Og like sikker og rolig som jeg var på suksess forrige gang, like nervøs er jeg denne gangen for at alt skal skjære seg. Men kanskje er det bedre slik? Kanskje var det selvsikkerheten som ødela for meg sist? Nå er jeg i alle fall glad for at jeg ikke fikk solobevis den gangen, for først nå begynner jeg å føle meg sikker under flygningen. Hvis det bare ikke var for disse mystiske landingene ...

[Til dagbok-forsida] [Forrige time] [Neste time]

Oslo Flyveklubb 2001 * Webmaster * Redaktør