Oslo Flyveklubb |
In English |
Nedtur på Torp[Til dagbok-forsida] [Forrige time] [Neste time] Til deg som leser dette og lurer på om runwayen til privatpilot-lisensen er smal og kronglete: Svaret er ja. Og hvis du skulle fortvile underveis mot happy landing med "lappen" i handa: Trøst deg med å lese om mine jammerlige forsøk på i det minste å få solo-utsjekk. Okei, jeg er en halvgammal mann. Okei, jeg lærer ikke så raskt som en tjueåring. Men det jeg opplevde på min andre soloutsjekk var urettferdig. På den andre siden: Jeg er dønn glad over at jeg opplevde dette med en erfaren instruktør i høyresetet, og ikke alene som stolt nyutklekket solist. For da hadde jeg kanskje havnet utafor rullebanen med skeivt understell. Soloutsjekken begynte litt skeivt med kraftig sidevind på Rygge. For kraftig sidevind til at det var forsvarlig å fly solo for første gang under sånne forhold. Men på Torp blåste det 12 knopp i 40 graders vinkel på bane 18. Det burde være brukbart. Etter litt klabb og babb var vi underveis, instuktøren med fullmakt til soloutsjekk, en annen elev og jeg bak spakene. Klar blå himmel og rimelig rolig luft gjorde flygningen sørover til en lek. Vi fløy gjennom kontrollsonen til Rygge via Son, Jeløya og Horten, svingte litt utenom Jarlsberg på grunn av seilflyaktivitet og fikk klarering rett på finale bane 18 på Torp. Alt gikk greit helt til vi var noen få meter over banen. Der jeg forberedte meg på å sveve stillferdig på bakke-effekten, opplevde jeg isteden brått å bli sugd ned mot asfalten. Dette hadde jeg aldri opplevd før, og reagerte instinktivt - og feil. Roret i magan hjalp ingenting. Bump - hjula smalt i asfalten, og instruktøren gjorde det riktige, freste full motor. Vi spratt opp igjen og var i lufta. Go - around. Jeg var ganske fortvilet. Dette var totalt mislykket, og jeg var i ferd med å bli vippet av pinnen på nytt. Hvorfor kunne ikke denne soloutsjekken ligne på de vanlige flytimene mine? Opp i pattern altitude, sving downwind, men isteden for et vanlig pattern ble vi sendt på holding på grunn av et Widerøe-fly som skulle ta av. Instruktøren ba meg sakne farten til 80 knop, og jeg skjønte ikke hvorfor. Alt begynte å rote seg til. Så ble vi klarert til ny touch and go. Jeg satt klar med hånden på gassen for å møte downdraft-vinden. Men den kom ikke - før vi var nesten nede. Bums, hjulene i bakken. Opps, downdraft - full gass - nei, vi var jo nede, gassen av, nei, vi er jo oppe i lufta, gassen på ... og så tok instruktøren over igjen. Jeg var kommet i motfase med flyet og mine egne reaksjoner, og måtte oppgitt la instruktøren lande flyet noen hundre meter lenger framme på den tilnærmet uendelig lange rullebanen på Torp. Det gikk ikke bedre da den andre eleven skulle prøve. Nesehjulet bums i bakken, og så rett til værs igjen. Takk for denne gang, sett kurs tilbake til Kjeller via Fokserød og Andebu. Østlandet lå badet i ettermiddagssol under oss, og jeg åpnet lakonisk min "Battery" energidrikk i baksetet. Skål' a, Jensen, men ikke i Solo denne gangen heller ... Men tross alt - jeg strøk ikke. Det ville uansett vært uforsvarlig å slippe meg opp alene under sånne værforhold. Og enda en gang tenker jeg: Hvor sikker kan egentlig en flyutdannelse bli? Sett at denne ettermiddagen hadde opprunnet med sol og vindstille? Sett at jeg hadde fått de rette underskriftene på solobeviset mitt? Sett at jeg hadde opplevd downdrafts for første gang - alene i flyet? En ting har jeg i alle fall lært: Hvis jeg er det minste i tvil om landingen blir vellykket, så gir jeg bånn pinne og går rundt for et nytt forsøk. Lufta er mye mykere og mer tilgivende overfor klossete rorbruk en bakken. Så blir det kanskje et nytt soloforsøk i neste uke - hvis vi får låne flytid av de andre instruktørene. I motsatt fall tar jeg en flypause i nesten en måned på grunn av tjenestereise - og kommer tilbake i juli. For ett er sikkert: Så lenge andre ikke gir meg opp, så skal jeg stå på. For bare solo er solo. [Til dagbok-forsida] [Forrige time] [Neste time] |
Utdannelsen Skoleflyene Teori Praksis Kontakt skoleavdelingen Elevdagbok |