Oslo Flyveklubb
Småflyhavna
2007 Kjeller

Tilsluttet

Norsk Aero Klubb

....

Bare solo er solo

[Til dagbok-forsida] [Forrige time] [Neste time]

Helt alene i det fine seinsommerværet over Kjeller. Hvis jeg ikke gjør det rette hånd- og fotarbeidet nå, er jeg en død mann. Sånn tenkte jeg et øyeblikk på vei opp mot femten hundre fot og høyresving for min aller første landingsrunde uten noen ved siden av meg i høyresetet. Men så ble det travelt, og jeg hadde ikke tid til å tenke på annet enn utkikk, høyde, trim, throttle, sjekklister, flaps, utflating og de myke dumpene fra dekkene som fortalte meg at jeg var nede.

Opp igjen. Det var travelt i landingsrunden. Jeg holdt utkikk og la meg ut på lang finale for ikke å ta igjen det litt mindre og langsommere flyet som øvde touch and go sammen med meg. En ny mann i kontrolltårnet - dyktig og grei med meg som var ute alene for første gang. Og da jeg landet og takset inn mot oppstillingsplassen, gratulerte han meg over radioen.

Gratulerte gjorde også skolesjefen.
-Du tok en ekstra runde, sa han og gliste.
-Gjorde jeg det? Skulle jeg ikke ta tre touch and go?
-Jo, men du tok fire! Du er ikke den første som har kommet ut av tellinga!
Skolesjefen tilgav meg. Han var vel like lettet som meg over at det gikk bra. Og der stod jeg da, med elevbeviset i handa. Elevbeviset som gir meg rett til å fly alene.

Det har vært en lang runway fram. Flere ganger den siste tida har jeg lurt alvorlig på om jeg kan klare det. Andre har lært fortere enn meg, og jeg har fomlet i landingsrunden uten å skjønne hva som er galt. Vårhalvåret ble det også lite flyging på grunn av mye reising i jobben, og det gjorde ikke oppgaven lettere, hverken for meg eller den alltid like tålmodige instruktøren min. Men da motløsheten tok meg, sa jeg til meg selv: Du er kanskje ikke det største flygertalentet i Oslo Flyveklubb. Men hvis du bare skal gjøre det du er best til her i livet, kan du risikere å bli en hoven blei". På en måte fikk flytimene meg ned på jorda igjen.

Men nå er jeg i lufta - på ordentlig. Nå gjelder det at solisten kommer seg opp igjen så fort som mulig, ikke utsette den vanskelige nummer to-turen. Turen hvor jeg står i fare for å løsne litt for mye på snippen - og miste hodet. Jeg har ikke mye rutine, og må konsentrere meg fullt. Men jeg føler at jeg har kommet over en terskel. Jeg tør å ta i flyet, fortelle det med armer og bein hva jeg vil gjøre. Og flyet lystrer. Cherokeen er en godmodig indianer, og jeg har ikke tenkt å leke cowboy.

Som en pil over vannet skal jeg hvisle videre fra drøm til virkelighet. Ugh ugh. Instruktøren min skal få en rødvin og jeg skåler for meg selv - i Solo.

[Til dagbok-forsida] [Forrige time] [Neste time]

Oslo Flyveklubb 2001 * Webmaster * Redaktør

....