Oslo Flyveklubb
Småflyhavna
2007 Kjeller

Tilsluttet

Norsk Aero Klubb

....

Solisten ser seg om

[Til dagbok-forsida] [Forrige time] [Neste time]

Jeg sitter alene i flyet to tusen fot over Oslofjorden, østenfor solnedgangen bak Torp og vestenfor månen som stiger opp over Rygge og Vansjø. Jeg er helt alene i en skumringstime der lysene tennes i Son, i Drøbak, i Ski. Som et stort smykke glitrer Oslo foran meg, og jeg vet at jeg må rekke tilbake til Kjeller før det blir mørkt. Men akkurat nå har jeg ingen hast - jeg lar flyet styre seg selv i den rolige høstlufta og føler meg litt ensom.

Litt ensom - fordi jeg merker at arbeidskamerater og venner lytter høflig med litt fjerne blikk når jeg forteller om mine opplevelser mellom himmel og jord. Skjønner de ikke hvor fantastisk det er her oppe, høyt over hverdagen? Skjønner de ikke hvordan jeg får den store roen, den store følelsen av sammenheng og oversikt når jeg kan se halve Østlandet under meg, fra Ferder i sør til Norefjell i nord? Skjønner de ikke hva dette gjør med meg - dette at jeg kan klatre inn i en maskin som tar meg opp hit til det store åpne rommet over sjø, skog og fjell?

Jeg ser at de ikke skjønner. Der jeg finner roen, hører de bare flydur. Der jeg i våken tilstand får gjenoppleve de mange arketypiske drømmene om å sveve av egen fri vilje over tretoppene, ser de et gammelt slitt småfly. De smiler og lytter høflig, og jeg skjønner at jeg er i ferd med å bli patetisk.

Da er det godt å gå ut av flyet på Kjeller og møte en klubbkamerat ved bensinpumpa. Vi trenger ikke å si mye til hverandre.
-Hvor har du vært?
-En tur nede ved Torp.
-Var det fint?
-Ja, nydelig, nesten ikke et vindpust
Vi trenger ikke å si mer, for vi skjønner begge to hva som ligger bak. Vi har vært der oppe. Vi vet.

Jeg har fløyet mye i det siste, både landingsrunder på Kjeller og korte avstikkere for å gjøre forskjellige øvelser. Et stort, sveipende åttetall rundt to øyer utenfor Tofte på Hurum. Steiling, langsom flukt og krappe svinger over Tyrifjorden. Og nå sist en tur til Torp med touch and go. Torp har alltid betydd noe spesielt for meg. Fra Torp fikk jeg mine første turer med småfly på sekstitallet, som gutt ombord på postflyet fra Sandefjord til Oslo. På Torp stod jeg ofte tidligere bak gjerdet og fulgte flyene som landet og tok av. Nå har jeg sittet alene bak spakene og sett lysene fra rullebanen komme opp mot meg på finalen.

Men alt er ikke eufori. Jeg er ennå redd for å glemme noe, redd for å bli skjødesløs, redd for å miste oversikten og gjøre noe overilt og dumt i lufta. Litt adrenalin er bare bra, sier instruktøren. Neste gang skal vi fly sammen igjen, en kort navigasjonstur til Notodden og Skien. Håper han syns jeg har lært av timene alene bak spakene. Er jeg heldig, har jeg flysertifikat før jul.

[Til dagbok-forsida] [Forrige time] [Neste time]

Oslo Flyveklubb 2001 * Webmaster * Redaktør

....