Oslo Flyveklubb
Småflyhavna
2007 Kjeller

Tilsluttet

Norsk Aero Klubb

....

Matpakkeflygeren i sønnaled

[Til dagbok-forsida] [Forrige time] [Neste time]

Klokka er fem over tolv, og jeg har brukt over tre timer på å få gode gamle LN-NAO klar ved enden av rullebane 30 på Kjeller. Dagen begynte høyt i det blå med klar himmel i alle retninger, men så trakk det ulne dotter av klabb og babb inn over planleggingen av min aller første langnavigasjonstur. Den første mørke skyen dukket opp under hangartaket. En av de tre wirene som drar opp hangarporten hoppet ut av taljen sin langt der oppe, og porten ble stående halvåpen. Heldigvis var den åpen nok til at jeg kunne dra ut LN-NAG og LN-PAL, for LN-NAO stod innerst...

Neste sure tåkedott var batteriet. Etter tredje mislykkede startforsøk var det flatt. Jeg gikk inn til en av de alltid like hjelpsomme folkene i Aeromech som overhaler OFKs fly, og fikk vite at batteriet måtte lades opp hele dagen. Sånn går det når flyene står uten motorvarmer i kuldegrader. Noen flytur var ikke til å tenke på ...
Men så ringte jeg teknisk sjef i klubben, og han kom med et godt forslag: Lån batteriet i LN-NPR, det raskeste, nyeste og minst brukte flyet i OFK!

Dermed kunne jeg gjøre et nytt startførsøk, og hoste igang motoren. Jeg takset bort til bensinpumpa og fylte tankene helt opp. Kanskje kunne jeg slippe å fylle bensin i Kristiansand. Navigasjonsplan var skrevet og reiseplan ringt inn til NOTAM-kontoret. Sola tittet fram over min planlagte navigasjonstur/retur Kristiansand.

Jeg klatret ut over Lutvann, Lambertseter og Bunnefjorden. Oslo Control gav meg tillatelse til å stige til 3500 fot. Jeg hadde beregnet cruisehastighet hundre knop, fem knop lavere enn forrige gang, for med leanet motor på maksimalt 2300 omdreininger er 100 knop en mer realistisk hastighet med disse etterhvert aldersstegne flyene. Jeg skrudde på varmeapparatet og storkoste meg over kjente trakter med stø kurs for første sjekkpunkt Holmestrand.

Fra Holmestrand gikk turen langs motsatt trekk av det jeg hadde brukt forrige gang. Neste sjekkpunkt var Siljan, meldepunkt ved innflygning til Geitryggen. Jeg fant Siljan ganske lett, noen vann ikke langt fra fjernsynstårnet på Vealøs. Så svingte jeg svakt sørover, rett over Geitryggen flyplass. Jeg lå tusen fot over trafikkinfo-sonen, så jeg trengte ikke å melde fra til tårnet.

Etter Geitryggen ble det vanskeligere. Skoger og vann er ikke så lette å orientere seg etter som kjente trakter og tettsteder i indre Oslofjord. Jeg trodde at jeg fant neste sjekkpunkt Neslandsvatn, men sikker var jeg ikke. Heldigvis skulle jeg uansett fortsette på samme kurs videre til neste sjekkpunkt Nelaug, og det stedet fant jeg. Endestasjonen for den nedlagte Arendalsbanen lå foran venstre ving, og jeg fortsatte videre rett fram mot Vassbotn, som er rapporteringspunkt for Kjevik. Uansett ville det ikke vært noen tragedie om jeg fløy meg vill, for jeg tapte aldri kysten av syne til venstre for meg. Jeg ble sendt over fra Farris Approach til Kjevik Tower. Vassbotn var lettere å bekrefte, et lite tettsted i enden av et langstrakt vann. Allerede nå så jeg brua i Kristiansand i det fjerne, og visste at Kjevik lå nord for denne. Jeg meldte meg på radioen, og ble klarert direkte til venstre downwind rullebane 04. Jeg gikk ned til femten hundre fot, som er maksimal høyde mellom meldepunktene rundt Kjevik. Siden jeg var klarert helt inn brød jeg meg ikke om å svinge innom meldepunktet Ålefjær, men så det tydelig innerst i en fjordarm. Jeg meldte meg på venstre downwind, og ble klarert for landing. Innflygningen gikk fint. Finalen gikk over sjøen sør for rullebanen, og det var lett å lande mykt og pent på et vindstille Kjevik.

Vel nede måtte jeg be tårnet om hjelp til å finne oppstillingplassen. Og jeg fikk full pakke, med "Follow me"-mann som vinket meg pent inn ved siden av brakka med bensinbilene. Jeg tok en titt oppi tankene, og lå ennå godt oppunder neck-merket, altså 42 gallons igjen og mer enn nok til returen.

Etter litt om og men ringte jeg på døra med en gul C, som viser hvor den lokale flygerbriefingen foregår. Jeg ble sluppet inn av en vennlig mann fra kontrolltårnet, som lot meg låne et pauserom til å regne vindtriangler for returen. Jeg var litt oppjaget, og klokka var allerede halv to. Derfor gjorde jeg en tåpelig brøler da jeg skulle regne ut tiden for returen. I steden for å sette ut 60-merket overfor beregnet bakkehastighet, satte jeg 100-merket! Jeg fikk beregnet flytid tilbake tett innuner 3 timer, og bleknet. Riktignok hadde jeg delvis motvind, og ruta langs kysten var lenger enn innlandsruta nedover, men likevel! Noe måtte være galt, men jeg skjønte i befippelsen og hastverket ikke hva ...
Jeg bestemte meg for å komme avgårde så fort som mulig, leverte reiseplan og satte meg i flyet, Hvis mørket skulle falle på underveis, ville jeg i alle fall rekke fram til min alternative flyplass Torp, og jeg har en snill tante og onkel med et ledig rom i Sandefjord ...

For å kutte så mange hjørner som mulig, ba jeg om høyresving direkte til meldepunktet Høvåg rett østover ute ved skjærgården. Allerede der sparte jeg ti minutter, og da jeg nærmet meg første sjekkpunkt Torungen fyr utenfor Arendal, skjønte jeg at noe var galt. Dette gikk alt for fort unna! Men jeg klagde ikke over vunnet tid, for sola stod alt lavt på himmelen.

Det ble en vakker tur nordover langs skjærgården. Tvedestrand, Risør og Kragerø gled forbi, og jeg fant fram matpakka mi. Brød med gulost smaker godt i to tusen fot med fornøyd brumming fra motoren og klart vær i vest. Jeg kom lenger og lenger foran tidsskjema, men var fortsatt urolig for at mørket skulle innhente meg, og bestemte meg for å improvisere. Jeg nærmet meg Nevlunghavn, og Farris Approach hadde bedt meg melde fra når jeg passerte Larvik. I steden for å følge kysten ut mot Hvasser, ville jeg nå fly snarveien inne i landet. Her var jeg jo så godt kjent at jeg ikke trengte noen navigasjonsplan. Jeg fikk beskjed om å kalle opp Torp, og fikk klarering direkte til Horten via Fokserød. Samtidig var OFK-flyet LN-PAL i ferd med å starte fra Torp, og de tok meg igjen over Hurumlandet. Da jeg omsider så lysene av Oslo foran meg, var det blitt ganske tussmørkt. Heldigvis var det ikke mørkere enn at jeg kom meg trygt ned på Kjeller.

Navigasjonsturen til Kristiansand var en flott opplevelse. Jeg hadde enda en gang klart å finne en ukjent flyplass, og for hver gang jeg er oppe føler jeg meg tryggere og tryggere. Riktignok tabbet jeg meg ut da jeg regnet ut returtidene, men hadde jeg ikke hatt så mange forsinkende problemer på starten av dagen ville jeg hatt bedre tid til utregningene. Uansett hadde jeg lagt en trygg reserveplan, så noen sjanser tok jeg aldri.

Nå gjenstår bare en time med simulert instrumentflyging der jeg skal ha på meg en hette som hindrer utsyn. Etter denne timen skulle jeg være klar for skoleutsjekk, og så kan jeg fly med kontrollanten fra Luftfartsverket. Blir jeg flyger før jul? Bank i dashbordet ...

[Til dagbok-forsida] [Forrige time] [Neste time]

Oslo Flyveklubb 2001 * Webmaster * Redaktør

....