Oslo Flyveklubb
Småflyhavna
2007 Kjeller

Tilsluttet

Norsk Aero Klubb

....

Jeg får hetta

[Til dagbok-forsida] [Forrige time] [Neste time]

Tidlig morgen, og jeg står utafor jernbanestasjonen i Sandvika og hutrer i issnoen. Ja, det blåser en del i dag. Skal tro om vi kan fly? Jeg venter på instruktøren min, for vi skal ned til Torp og hente LN-NAG, som har stått værfast her etter et kraftig og uventet snøvær ettermiddagen før. Den ettermiddagen var jeg på Kjeller på kurs i daglig inspeksjon. Først etter å ha gjennomgått dette kurset med teknisk sjef i klubben får vi lov til å signere for daglig inspeksjon i klubben. Nå har jeg i alle fall denne formaliteten i orden.

Bilen med instruktøren kommer. Sjåfør er en av de andre instruktørene i klubben, han som måtte sette igjen flyet dagen før. Han skal ha flytimer med andre elever i Sandefjord, så turen til Sandefjord er ikke forgjeves for ham heller. Jeg sitter i baksetet og hører flypraten mellom de to unge mennene. De lever i en annen verden enn meg, opptatt med å samle timer og utveksle erfaringer underveis mot jobb i et flyselskap. Jeg er en halvgammel mann som ikke har andre ambisjoner med dette enn noen flotte opplevelser for meg selv og venner på fritida.

Det lysner av dag i det vi svinger inn fra kjøpesenteret på Fokserød mot den nye veien til Torp. Vi stanser utafor brakka til Sandefjord motorflyklubb. Instruktøren har nøkkel, og skvetter høyt da tre-fire mus piler forskrekket over gulvet og gjemmer seg bak kjøleskapet i kjøkkenkroken. Jeg ringer meteorologen, og får vite at det blåser tjue knop, men langs baneretningen. Altså kan vi ta av uten problemer. Vi krøker oss sammen i snoen og går mot NAG, som står på oppstillingsplassen for småfly, like ved den gamle terminalen der jeg for mange år siden stilte forventningsfullt opp til mine første turer med postflyet fra Sandefjord til Oslo.

Flyet starter uten for mange protester, og vi blir klarert for take-off fra intersection. Rullebanen på Torp er så lang at et småfly ikke trenger å takse helt til enden, men kan ta av fra taksebane-krysset midtveis. Snart er vi i lufta igjen, og blir klarert direkte til Slagen. Jeg flyr i ett tusen fem hundre fot, maksimumshøyde for VFR-trafikk i kontrollsonen rundt Torp. Herlig! Himmelen er høy og blå, og vi har mange soltimer foran oss.

Nå er tiden kommet for at jeg skal få hetta. Nærmere bestemt IFR-hetta. Den ser ut som en krysning mellom en sveisemaske og et Darth Vader-kostyme, og skal sperre utsikten, slik at jeg bare ser instrumentene. Instruktøren stiller inn radionavigasjonsinstrumentet på Drammen VOR, og vi blir klarert direkte mot Hokksund i 3500 fots høyde. Jeg skal holde høyden og styre meg inn på radial 330 grader. VOR-instrumentet har en viser som indikerer om jeg er til venstre eller høyre for den bestemte kursen vi har valgt mot radiofyret, i vårt tilfelle 330 grader eller omtrent nord-nordvest. Viseren peker til høyre for sentermerket, altså må jeg styre lenger til høyre eller øst for valgt kurs for å "treffe" radialen.

I begynnelsen synes jeg det går ganske greit å styre etter instrumentene. Jeg har hørt skrekkhistorier om hvordan den utrente flyger etter et minutt mister orienteringsevnen og får "vertigo", slik at han ubevisst dreier flyet om lengdeaksen, kompenserer høydetapet feilaktig ved å dra i høyderoret, kommer inn i en enda skarpere sving, mister enda mer høyde og drar enda hardere i høyderoret, det såkalte "graveyard spin". Jeg har ingen problemer med å holde flyet rett ved hjelp av den kunstige horisonten. Instruktøren forklarer hvordan jeg skal bruke nitti prosent av tida på å se på den kunstige horisonten, og resten av tida til kursgyroen og korte blikk mot flyhastighet og stigeindikator. Etter en stund merker jeg at dette krever skikkelig konsentrasjon. Vi nærmer oss Drammen VOR, og små avvik fra kursen gir stadig større utslag på nåla. Likevel klarer jeg å styre oss rett over radiofyret, og vi begynner nedstigning mot Hokksund. Jeg har fortsatt på meg hetta, og instruktøren gir meg vektorer eller kursretninger, akkurat som under en ordentlig instrument-innflygning mot en flyplass. Jeg får det ikke lett med nedovervinder bak åsryggene vi nærmer oss, jeg gir gass og får oss opp i riktig høyde igjen, og instruktøren gir meg stadig nye vektorer for riktig innflygning mot Hokksund.

Når vi er rett over plassen i to tusen fots høyde får jeg ta av meg hetta. På grunn av støyplage er innflygingsmønsteret rundt plassen lagt i to tusen fot, så jeg svinger ganske langt ut på downwind før jeg snur base og finale. Dette blir mitt første forsøk på å lande på en gressbane. Flyplassen ser egentlig ikke ut som annet enn ett av flere jorder foran meg, riktignok med noen hangarer på ene sida. Jeg gir gass, for jeg har kommet litt lavt inn mot noen trær i enden av banen. Når trærne er omtrent rett under meg reduserer jeg til tomgang, setter ut fulle flaps og går bratt ned mot enden av rullebanen. Dette er standard framgangsmåte for landing på korte rullebaner. Vi treffer bakken, og humper bortover den hullete gressletta.

Vi takser tilbake til enden av banen, og tar av umiddelbart. Så snart vi er oppe i to tusen fot igjen, får jeg hetta nok en gang, og skal styre videre mot Kjeller. Nå merker jeg at jeg er ganske sliten. Bedre blir det ikke av kraftig motvind og turbulens. Jeg er ikke kvalm ennå, men det er hakket før. Det hjelper å ha noe å konsentrere seg om, men sola og motoren gjør det varmt inne i kabinen, og jeg sliter hardt for å holde flyet i riktig høyde og på riktig kurs. Bakkefarten vår er bare seksti knop - aldri har minuttene sneglet seg så langsomt underveis over Nesoddlandet, Bunnefjorden, Lambertseter og Lutvann. Endelig er vi klar til nedstigning mot Kjeller. Jeg skal ta descend checklist, men må ta ett og ett punkt på lista innimellom kurskorreksjonene for ikke å miste kontroll over flyet. Nå er jeg virkelig varm, trøtt og oppkjaset, så instruktøren lar meg ta av hetta når vi har kommet inn mot en ganske skjev finale på bane 30. Jeg retter raskt opp, og konstaterer at det er ganske kraftig sidevind. Vi flater ut med 80 knops fart og ett hakk flaps, men likevel får vi en fallvind som drar oss ned på rullebanen. Et par jump, og så er jeg nede. Ikke min aller mest elegante landing, men jeg bryr meg ikke så mye om det. Det viktigste med denne turen var instrument-treningen.

Etter endt økt blir jeg stående og se på andre fly ta av og lande en stund. Sola skinner over Kjeller, og nå kan det ikke være lenge igjen før jeg er klar til å fly opp med kontrollanten fra Luftfartsverket.

[Til dagbok-forsida] [Forrige time] [Neste time]

Oslo Flyveklubb 2001 * Webmaster * Redaktør

....