Oslo Flyveklubb
Småflyhavna
2007 Kjeller

Tilsluttet

Norsk Aero Klubb

....

Over gjerdet

[Til dagbok-forsida] [Forrige time]

Det har vært kaldt lenge, men nå er det mildere over Kjeller. Jeg står god og varm utenfor klubbhuset og ser en av Cherokeene med klubbens røde, hvite og blå striper ta av fra bane 30. Jeg er over gjerdet. Jeg er flyger.

Ett og et halvt år har gått siden jeg første gang stod utenfor gjerdet en fin augustformiddag på Kjeller, så inn mot flyene og spurte meg selv: Vil jeg klare det? Jeg har til sammen brukt syttien timer og tjue minutter på å klatre over det usynlige gjerdet mellom meg og drømmene mine. Jeg har ikke vært den raskeste og flinkeste eleven i Oslo Flyveklubbs historie. Men akkurat nå føles det som om jeg er den aller lykkeligste.

At jeg står her og er flyger i dag, er et lite meteorologisk mirakel. For tåkedottene trakk seg til side for at kontrollant Ole Martin Nordbye og jeg skulle kunne sette punktum på historien om min lange vei mot PPL-A. Ole Martin Nordbye var en eldre, rolig og hyggelig kar. Skolesjefen hadde beroliget meg med at oppflygingen er lettere enn skoleutsjekken, men jeg tok ingenting for gitt. Vi fløy nordover forbi Fetsund mot Vormsund, tettstedet der Vorma renner inn i Glomma. Jeg gjorde noen slake venstre- og høyresvinger, og fikk så beskjed om å fly inn mot Haga, et lite jorde av en flyplass rett bak et boligfelt og en ås mellom Sørum og Årnes. Det kom litt utforberedt, men jeg kom meg da inn på en brukbar finale, og vi var nesten i tretopphøyde før jeg fikk beskjed om å gå rundt. Så steg jeg til to tusen fem hundre fot igjen, og fikk i oppgave å fly sakte på 70 knop rett fram, synkende og stigende fem hundre fot i minuttet. Det gikk også greit. Så var det bare å sette kursen for Kjeller og lang finale 30.

-Du må være en heldig mann, som får oppleve så mange glade mennesker, sa jeg til Ole Martin Nordbye. For det var ganske snart klart at jeg hadde bestått. Vi gikk inn i klubbhuset, og der var både skolesjefen og instruktøren min, og flere klubbkamerater. Jeg fikk gratulasjoner og svevde noen fot over gulvet. Riktignok tar det en uke før sertifikatet kommer i posten, og i mellomtida må jeg fortsatt signeres ut av instruktør på solosertifikatet mitt. Men jeg er faktisk ferdig! Det håndfaste beviset fikk jeg da skolesjefen tømte elevpermen min og gav meg elevheftet. Case closed. Litt vemodig også ...

Fram til nå har jeg ikke skrevet navnet på noen av dem som har hjulpet meg fram mot flysertifikatet. Men nå som jeg har klart å bli flyger, der det flere jeg gjerne vil takke:

• Lars Gagnum, min instruktør på aller første flytime, fordi han tross en veldig travel periode i forkant av oppdrag i Algerie tok seg tid til å gjøre min første flytime til en opplevelse som gav mersmak
• Bjørn Hope, fordi han strøk meg på første soloutsjekk. De ekstra timene før neste forsøk kom veldig godt med. Takk også til Bjørn Hope for det neste forsøket, som ble en av mine fineste opplevelser da jeg endelig klarte det!
• Gunnar Arnekleiv, OFKs nye grundige og rolige skolesjef, som lot meg ta skoleutsjekken i små porsjoner mellom tåkedottene ...
• .. og sist men aller mest Petter Saltnæs, min utrolig positive og tålmodige instruktør som har levd med mine seire og nederlag i det trange, bråkete men helt spesielle "klasserommet" midt mellom himmel og jord, i skyer og klarvær, sommer som vinter, gjennom halvannet år. Jeg var en av de første elevene til Petter da han begynte som instruktør i Oslo Flyveklubb, og nå er han assisterende skolesjef. Jeg skal ikke gjøre skam på deg, Petter! (Bank i dashbordet)

Denne dagboka er slutt, men nå begynner det store eventyret. Jeg skal fortsette å lære på egen hånd. De første turene blir nok ikke så lange, men etterhvert skal jeg våge meg lenger ut - til andre land og nye flyplasser. Er jeg heldig, har jeg mange år foran meg som flyger. Jeg skal bruke dem så godt jeg kan for å glede meg selv - og andre!

[Til dagbok-forsida] [Forrige time]

Oslo Flyveklubb 2002 * Webmaster * Redaktør

....