Oslo Flyveklubb
Småflyhavna
2007 Kjeller

Tilsluttet

Norsk Aero Klubb

Sjette leksjon: Grå himmel - grå i trynet

[Til dagbok-forsida] [Forrige time] [Neste time]

Himmelen er slimete høstgrå, men skyene er høyt nok oppe til at vi kan klatre opp fra Kjeller og gjøre våre øvelser. Denne gangen skal jeg prøve å steile og fly ved lav fart. Jeg har lest elevheftet, og prøvd å innprente det merkelig motsetningsfylte faktum at når jeg flyr med lav fart, så regulerer jeg hastigheten med nesestillingen og høyden med motoren!

Heldigvis virker ikke dette så motsetningsfylt i praksis som i teorien. Men du verden så vanskelig det er å holde kurs og høyde med et fly som dvasker seg fram gjennom lufta med slark og vingling i aerodynamikken! Instruktøren min tar over og viser hvordan jeg skal surfe på luftstrømmene med små bevegelser. Nesten før nesa svinger ut til venstre har han gitt pedalene et lite spark mot høyre. Du må ha flyet langt ned i ryggraden for å klare å fly slik. Foreløpig flyr jeg med rødglødende pannebrask, og må slå meg til tåls med at min velmente men altfor kontante pedalbruk gjør at den tålmodige Cherokeen rister kroppen oppgitt fra side til side.

Vi er over Ski flyplass, og instruktøren har kanskje fått nok av min småflinke vingling. Plutselig spør han om jeg har prøvd "low-pass".
-Nei, svarer jeg troskyldig.
-Har du lyst til å prøve, spør han.
-Jada, sier jeg optimistisk.

Dermed legger instruktøren flyet inn i noe som for meg virker som et "Battle of Britain"-stup. Jeg er uforberedt på denne plutselige berg- og dalbaneturen, og kjenner at magen og det indre øret sender iltre beskjeder til hverandre over nervenettet. Bakken raser oss i møte, propellen kverner opp lufta i høyde med hangarene rett over gresstripa, og så bærer det til værs igjen.

Jeg kjemper tappert mot kaldsvetten og gjennomfører steileøvelsene et sted over Lieråsene, men jeg husker ikke mye av dem. Et lite glimt av Drammen, og en lang tur hjem igjen nullstiller nervesystemet mitt sånn noenlunde, men resten av kvelden føler jeg meg faktisk ganske ekkel og småkvalm.

Jeg blir ganske bekymret av hvor dårlig jeg tålte denne manøvren. Kanskje er det flysyke som kommer til å stoppe meg, sånn at jeg ikke får flysertifikat likevel? Hvor mye hiv og hump må en flyger tåle? Har flygere noensinne sittet med ene hånden på rattet og andre hånden om spyposen? Jeg tror likevel at kvalmen også kom av at jeg hadde ganske tom mage da jeg tok av. Jeg merker veldig godt at flytimene krever mye energi, og før neste time skal jeg passe på å spise et godt brødmåltid og så fylle på med litt raske sjokokalorier til slutt. Kanskje jeg da kommer meg lettere gjennom tubulensen uten å miste ansiktsfargen ...

[Til dagbok-forsida] [Forrige time] [Neste time]

Oslo Flyveklubb 2001 * Webmaster * Redaktør