Oslo Flyveklubb
Småflyhavna
2007 Kjeller

Tilsluttet

Norsk Aero Klubb

11. leksjon: Et gløtt av blå himmel

[Til dagbok-forsida] [Forrige time] [Neste time]

Det har regnet og regnet og regnet i over tre uke - lave stratusdotter som sleper regnfrynsene sine over et vasstrukkent høstlandskap. OFKs fly står på bakken med slimete høstløv klistret til vingene. Den ene flytimen etter den andre skylles ned i avløpet - bokstavelig talt. Og jeg som skulle på min første langtur til Fagernes!

Navigasjonsplanen er skrevet for lenge siden. Den ligger i flyveska og venter på godvær. Men ennå må den visst vente enda en stund. Likevel - torsdag 18. oktober blir været akkurat bra nok til at vi kommer oss opp i lufta. Vi hopper over tiende leksjon og langturen og fortsetter på ellevte leksjon, der jeg skal øve på "side-slips" og instrumentflyging.

Oppstarten glir glatt unna - instruktøren sier at jeg har fin flyt i arbeidet. Antagelig har enkelte rutiner sunket nedover i ryggraden siden sist. Jeg har bestemt meg for at fra nå av skal jeg selv huske å skrive opp tidspunktene for avgang og landing - dette skal føres inn i flygetidsboka og ferdsdokumentene til flyet. Vi murrer nedover rullebanen for å starte fra motsatt retning mot sørvest. Det er ti knops sidevind, og instruktøren lærer meg å presse høyderoret helt fram og vri balanserorene mot vinden. På den måten holder flyet seg stødigst på bakken mens vi takser.

Så vrir jeg flyet rundt ved enden av rullebane 12 og gir selvsikkert full gass som vanlig. Men da jeg når 55 knop og napper i stikka, vil ikke flyet! Det er tungt og motvillig, og deiser nedpå rullebanen igjen. Jeg blir befippet, og vi kommer oss endelig i lufta, men av en eller annen grunn sitter jeg og tviholder på sendeknappen! Ennå skal det altså lite til for å vippe meg av pinnen.

Men jeg henter meg raskt inn igjen, husker på å skrive opp avgangstidpunktet, trimmer til 80 knops stigefart og legger kursen mot Lutvann. Vi skal ut over Bunnefjorden igjen for å øve "side-slips".

"Side-slips" har intet å gjøre med luftig klespynt. Det betyr at jeg vrir flyet i skjev stilling med balanserorene, og så tvinger det til å gå rett fram med motsatt sideror.
-Ser du kanten av Bunnefjorden der? sier instruktøren min.
-Det er liksom flystripa di. Nå er det sidevind, og du skal side-slippe ned mot flystripa. Vri flyet mot vinden og hold kursen rett fram!

Det føles grunnleggende galt ut å side-slippe. Men det er en viktig teknikk både for å kunne miste høyde raskt og for å lande med lengdeaksen i rullebanens retning når det blåser fra sida. Verst er det å beholde kontrollen når jeg vrir flyet fra side-slipp til en side og over til side-slipp til motsatt side. Da er det akkurat som om flyet rister på hodet - dette vil jeg ikke! Men som den rene rodeo-rider tvinger jeg flynesa tilbake mot den imaginære rullebanen foran oss. Den kommer nærmere og nærmere og er jo ingen ordentlig rullebane, så jeg gir full gass og stiger opp til to tusen fot igjen.

Instruktøren min lar meg også prøve å fly bare på instrumentene. Jeg skal ikke kikke ut, bare svinge,stige og synke ved å se på instrumentene. Jeg synes det går ganske greit, men ett hakk vanskeligere blir det når han dytter en papirlapp på plass foran den kunstige horisonten. Og så skal jeg prøve med både kunstig horisont og gyroskop ute av funksjon. Han lærer meg en husekregel - hvis jeg krenger cirka 15 grader, det vil si til litt under den første streken på krengeindikatoren, vil jeg svinge tre grader pr. sekund. På den måten kan jeg telle hvor mange grader jeg har svingt selv uten gyroskop. Metoden virker bra på annet forsøk - vi ender opp på nøyaktig riktig kurs. Litt stolt elev lener seg tilbake i setet og setter kursen tilbake mot Oslo over Nesoddtangen.

Vi flyr rett over Oslo sentrum, og holder god utkikk etter andre fly. Nå som Fornebu er stengt, er Oslo ukontrollert luftrom, og mange mener at dette er risikabelt. Vi lytter på frekvensen 122 MHz som er satt av til VFR-trafikk over Oslo, men ingen andre gir lyd fra seg. Vi må dukke innunder en stor lodden sky, men så er vi over Sinsenkrysset og putrer nordover langs Groruddalen.

Oppe ved Romsås får jeg Kjeller i sikte, og bestemmer meg for å gå inn på en "vid høyre base". Da oppdager jeg at flapsen har stått ute på ti grader helt siden side-slipp-øvelsene! Så mye å passe på ...

Å lande i sidevind er nok ennå litt for vanskelig for meg. Jeg får styre flyet inn mot finalen, og legger det opp mot vinden på en ganske bra kurs. Men når tida er kommet for å side-slippe i lav høyde, tar instruktøren over. Han vrikker nesa pent inn i riktig retning, og vi tar bakken med det laveste hjulet først. Jeg er lykkelig for å kunne skrive i flygetidsboken for første gang på tre uker, og håper på penere vær.

[Til dagbok-forsida] [Forrige time] [Neste time]

Oslo Flyveklubb 2001 * Webmaster * Redaktør